Hvordan være en god forelder
Oppdragelsen av et barn formes ofte av det foreldrene mener er riktig, ønskelig eller viktig. Da kan deres egne ønsker og forventninger komme foran barnets følelser, behov, evner og forutsetninger. Å forstå sin egen måte å være forelder på begynner derfor med noen enkle, men viktige spørsmål: Aksepterer vi barnet med alle dets egenskaper, lar vi det uttrykke sin egen personlighet, og er vi oppmerksomme på de gangene vi krever for mye, reagerer for strengt, gir etter uten grunn eller endrer reglene? Svarene på disse spørsmålene viser hva slags forhold vi bygger til barnet, og hvor villige vi er til å tilpasse oppdragelsen til barnets faktiske behov.
I denne artikkelen
Følelsesmessig nærhet som grunnlag for foreldrerollen
Atmosfæren et barn vokser opp i, har stor betydning for utviklingen. Varmen i familierelasjonene, følelsen av å bli akseptert og måten foreldre og barn uttrykker følelser overfor hverandre på, spiller en særlig viktig rolle. Dette følelsesmessige båndet påvirker ikke bare hvordan barnet har det i sin egen familie. Det former også barnets forståelse av forhold mellom mennesker, og erfaringer fra barndommen kan påvirke hvordan barnet senere oppdrar sine egne barn når det selv blir forelder. Kvaliteten på forholdet mellom foreldre og barn er likevel ikke bare et resultat av foreldrenes egenskaper og handlinger. Barnet deltar aktivt i dette forholdet helt fra fødselen. Barnets temperament, reaksjonsmåter og individuelle behov påvirker også de voksnes atferd. Derfor utvikler forholdet til hvert barn seg på sin egen måte.
Hvorfor passer ikke samme oppdragelse for alle barn?
Foreldre med to eller flere barn blir ofte overrasket over hvor ulike erfaringene deres kan være. Ett barn kan vokse opp uten store vanskeligheter i hverdagen, mens et annet krever langt mer oppmerksomhet, tilpasning og tålmodighet. En fremgangsmåte som ga svært gode resultater med ett barn, kan være helt uten virkning med et annet, eller til og med utløse motsatt reaksjon. Slike forskjeller er ikke uvanlige. Allerede fra den tidligste barndommen har barn mange ulike egenskaper. Noen av disse er i stor grad medfødte og lar seg ikke endre vesentlig gjennom oppdragelsen. Temperament, fysiske kjennetegn, kjønn, helsetilstand og tilpasningsevne er bare noen av faktorene som påvirker barnas atferd, men også måten foreldrene møter dem på. Noen babyer har en forholdsvis forutsigbar søvn- og måltidsrytme, er stort sett i godt humør, er friske og tilpasser seg lett det daglige stellet. Foreldrene har lettere for å forstå og dekke behovene deres. Andre babyer gråter ofte, blir lett irritable og har sin egen måltids- og søvnrytme som foreldrene synes er vanskelig å følge. Atferden deres kan virke uforutsigbar, og forsøk på å etablere faste rutiner gir ikke alltid de resultatene foreldrene håper på. For mor kan en slik hverdag bli svært utmattende. Vedvarende tretthet og anspenthet kan noen ganger gå over i skuffelse og tvil på egne evner. Når omgivelsene i tillegg viser lite forståelse, særlig gjennom bemerkninger om barnets gråt, kan tvilen på om hun mestrer foreldrerollen, bli enda sterkere. At ett barn trenger mer oppmerksomhet og tålmodighet enn et annet, betyr likevel ikke i seg selv at foreldrene gir det en dårligere oppdragelse. Individuelle forskjeller mellom barn er en viktig del av forståelsen av atferden deres.
Barn trenger ikke en perfekt forelder
Det finnes ingen enkelt oppskrift på perfekt foreldreskap, og barnet trenger heller ikke en voksen som aldri gjør feil. Det er langt viktigere å ha en forelder som elsker, forstår og veileder barnet, og som samtidig tar ansvar for avgjørelser barnet ennå ikke er i stand til å ta selv. Foreldrerollen innebærer å veilede, sette grenser og ivareta barnets beste, mens barnet gradvis lærer å ta ansvar for oppgaver det er modent for. Alle foreldre har rett til sine egne overbevisninger og sin personlige måte å oppdra barn på. Tålmodighet og konsekvens gir imidlertid oppdragelsen en stabilitet barnet kan støtte seg til. Når barnet utvikler tillit til forelderen gjennom det daglige samspillet, blir det lettere å bli trygg på seg selv og sine egne evner. Slike erfaringer former også gradvis tilliten til andre mennesker, og gir et viktig grunnlag for senere å utvikle seg til en moden og ansvarlig person. Kildeteksten nevner det å vokse opp uten vesentlige utviklingsvansker som ett tegn på vellykket foreldreskap. En slik vurdering kan likevel ikke erstatte forståelsen av selve forholdet mellom foreldre og barn.
Å akseptere barnet er å bli kjent med det slik det er
Foreldres kjærlighet kommer ikke bare til uttrykk gjennom omsorg for barnets daglige behov. Den viser seg også i evnen til å akseptere barnet som et eget menneske, med egenskaper som ikke nødvendigvis svarer til våre ønsker og forventninger. Hvis barnet er livlig, er det urealistisk å stadig forvente at det skal være stille og tilbaketrukket. På samme måte bør vi ikke kreve at et forsiktig og mer engstelig barn skal være utadvendt, raskt og klart til å reagere med en gang i enhver situasjon. Aksept innebærer å respektere barnets natur, fremfor å hele tiden forsøke å tilpasse den til en forhåndsbestemt forestilling om det ideelle barnet.
Når barnet ikke kjenner foreldrenes kjærlighet
Mangel på følelsesmessig interesse kan komme til uttrykk på ulike måter, fra kulde og likegyldighet til tydelig motvilje mot barnet. Mangel på kjærlighet fra foreldrene er vanskelig for et barn å bære. Det avgjørende er ikke bare hva foreldrene føler, men også i hvilken grad barnet kan oppfatte og kjenne kjærligheten deres. Foreldre kan være oppriktig glade i barnet sitt, men ha så mye arbeid, bekymringer eller andre problemer at de ikke klarer å vise kjærligheten godt nok. Selv om de ivaretar barnets behov hver dag, kan oppmerksomheten deres stadig være rettet mot andre forpliktelser. Barnet kan da føle at foreldrene er fysisk til stede, men følelsesmessig langt unna. Det merker at tankene deres er et annet sted, og kan komme til å tro at det som skjer med barnet, det barnet føler eller ønsker å dele, ikke er viktig nok til å vekke foreldrenes interesse. En slik opplevelse av følelsesmessig utilgjengelighet kan være smertefull selv om foreldrenes kjærlighet er ekte.
Atskillelse fra foreldrene og følelsen av å bli avvist
Noen foreldre legger ned stor innsats for å gi barnet et godt liv, men overlater det meste av den daglige omsorgen til andre. Barnet kan være hos personer som passer det hver dag, og tilbringe helger og ferier hos slektninger. I enkelte familier bor barnet hos besteforeldrene i flere år, selv når det ikke er strengt nødvendig. Kildeteksten advarer særlig mot langvarig atskillelse i de første leveårene og knytter dette til mulige vansker med å utvikle følelsesmessig nærhet og tillit senere. I denne beskrivelsen kan barnet ha vansker med å få det forholdet til foreldrene som det trenger når det kommer tilbake til dem, fordi det har opplevd den tidligere atskillelsen som en avvisning. Barnet kan også begynne å tro at det selv har skylden for mangelen på oppmerksomhet fra foreldrene. I stedet for å forstå omstendighetene som førte til atskillelsen, kan det konkludere med at det ikke er godt, smart, lydig, vellykket eller pent nok til å fortjene kjærlighet. Slike forestillinger kan svekke barnets selvtillit og bildet det danner seg av sine egne evner. Når barnet føler seg utrygt, kan det begynne å lete etter måter å få foreldrenes oppmerksomhet og hengivenhet på. Noen ganger viser dette seg gjennom kraftige raserianfall, aggressiv atferd eller ved at barnet nekter å spise eller snakke. Den opprinnelige beskrivelsen forteller at reaksjonene kan bli enda sterkere når slike forsøk ikke gir den nærheten barnet ønsker, helt til kraftig aggresjon eller, i motsatt retning, tilbaketrekning og sosial isolasjon. Disse følgene bør ikke betraktes som uunngåelige ved enhver atskillelse. Det dreier seg om mulige mønstre beskrevet i kildematerialet. Hvor allmenngyldige de er, må vurderes faglig.
Hvorfor kan det være vanskelig å akseptere sitt eget barn?
Årsakene til følelsesmessig avvisning av et barn kan være sammensatte, og foreldre er ofte ikke fullt klar over hva som påvirker atferden deres. En mulig årsak ligger i deres egen oppvekst. En forelder som selv ikke opplevde tilstrekkelig aksept, kan ubevisst gjenta sine egne foreldres atferdsmønstre. Noen ganger kommer ubearbeidet sinne og fiendtlighet overfor egne foreldre til uttrykk i forholdet til barnet. I andre tilfeller kjenner den voksne igjen egenskaper hos barnet som vedkommende betrakter som egne svakheter, og reagerer med motvilje på dem. En særlig alvorlig form for slik atferd oppstår når en forelder bruker barnet til å såre den andre forelderen. Dette kan skje ved samlivsbrudd eller skilsmisse, når uløste konflikter mellom de voksne begynner å påvirke forholdet deres til barnet. Felles for disse eksemplene er at barnet kan måtte bære de følelsesmessige følgene av erfaringer, følelser og konflikter som egentlig tilhører de voksne.
Inkonsekvent oppdragelse: når reglene endres med foreldrenes humør
Barn har lettere for å forstå grenser når foreldrenes reaksjoner er noenlunde stabile. Regler som stadig endrer seg, kan derimot skape utrygghet og forvirring. Inkonsekvent oppdragelse kan særlig oppstå når foreldre er overbelastet av hverdagens forpliktelser, er utslitte eller mangler tid og tålmodighet. En mor som er konstant sliten, kan i ett øyeblikk straffe barnet for noe hun vanligvis ikke reagerer på, og allerede neste dag tillate akkurat det hun tidligere forbød. Noen ganger gir hun etter ganske enkelt fordi hun trenger en pause eller vil gjøre ferdig en oppgave uten å bli forstyrret. Noe lignende kan skje med fedre som tilbringer lite tid med barna på grunn av jobben. For å unngå konflikter i tiden de har sammen, tillater de nesten alt, helt til barnets atferd begynner å skape frustrasjon. Da kan selv en liten hendelse føre til en plutselig og altfor streng straff. For barnet er det vanskelig å forstå hvorfor det samme noen ganger er tillatt og andre ganger blir straffet. Gradvis blir barnet mindre trygt på sin egen forståelse av reglene og på hvor forutsigbare foreldrenes reaksjoner er. Slik forvirring kan følges av frykt og tvil om foreldrenes kjærlighet virkelig er varig. Kildeteksten beskriver muligheten for at barnet forsvarer seg mot disse følelsene gjennom ulike atferdsvansker og reaksjoner som omtales som nevrotiske.
Foreldre har lov til å gjøre feil, men har også ansvar for å innrømme dem
Ingen forelder kan være helt konsekvent hele tiden. Å være urettferdig en gang iblant, ta en dårlig avgjørelse eller reagere preget av tretthet er en del av det virkelige familielivet. Forelderens vilje til å innrømme sin egen feil kan endre hvordan barnet opplever en slik situasjon. Barnet kan forstå at forelderen har gjort en feil eller vært inkonsekvent, særlig når den voksne åpent tar ansvar i stedet for å gi barnet skylden for sin egen handling. Det gir en mulighet for at en feil i ny og ne ikke svekker tilliten som bygges opp i forholdet.
Når mor og far har ulike regler
Inkonsekvens oppstår ikke bare i handlingene til én forelder. Den kan også skyldes uenighet mellom mor og far om hvordan barnet skal oppdras. Ulike syn på oppdragelsen er ikke nødvendigvis det største problemet i seg selv. Barnet kan tilpasse seg at foreldrene har ulike tilnærminger, særlig hvis de aksepterer og respekterer forskjellene seg imellom. Konfliktene som oppstår på grunn av uenighet om oppdragelsen, kan være et langt større problem. Hvis én forelder forbyr noe og den andre straks tillater det, vil barnet forståelig nok oftere vende seg til den som gir mest etter. Men situasjonen er ikke bare til fordel for den mildere forelderen. Ifølge forklaringen i kildeteksten kan barnet samtidig miste tilliten til begge, fordi det ikke lenger opplever avgjørelsene deres som pålitelige. Foreldre trenger derfor ikke å tenke helt likt. Det er langt viktigere at uenigheten mellom dem ikke blir en kilde til vedvarende konflikter og utrygghet for barnet.
Urealistiske forventninger: når barnets liv blir foreldrenes plan
Noen foreldre ser for seg barnets fremtid lenge før barnet får mulighet til å vise sine egne interesser og evner. De forventer at barnet skal lykkes med alt, oppnå de beste resultatene og utvikle seg etter en forhåndsbestemt plan som gir for lite rom for barnets individuelle behov. Et slikt forhold innebærer ofte stadig styring, rådgivning og krav. Barnets motstand blir ikke akseptert, og det å ikke innfri forventningene kan bli møtt med straff. Forelderen bestemmer tidspunktene for nesten alle aktiviteter: når barnet skal spise, sove og leke, hva det skal ha på seg, og hvem det skal være sammen med. Det legges særlig vekt på orden, renslighet og vilje til å følge hver eneste beskjed uten å nøle. Først og fremst forventes det at barnet er lydig. Barnets ønsker og det barnet er i stand til akkurat nå, kommer ofte i andre rekke, mens suksess måles etter hvor godt det følger foreldrenes planer. Disse barna begynner noen ganger svært tidlig med fremmedspråk, musikkundervisning, ballett eller andre organiserte aktiviteter. Men antallet aktiviteter alene avgjør ikke kvaliteten på utviklingen deres. Problemet oppstår når kravene blir større enn barnet kan håndtere.
Følgene av et stadig press om å være best
Et barn som stadig må prestere på høyt nivå, kan begynne å oppleve hvert nederlag som en skuffelse for foreldrene. Hvis forventningene overstiger barnets faktiske forutsetninger, oppstår frustrasjon fordi det ikke klarer å oppfylle kravene. En slik erfaring kan føre til en følelse av utilstrekkelighet og senere også skyldfølelse. Presset om å være perfekt i alt gir lite rom for naturlig læring gjennom forsøk, feil og gradvis mestring av nye ferdigheter. Kildeteksten påpeker også at foreldrenes planer ofte ikke blir virkelighet når de bygger på slike for høye krav. Til tross for innsatsen og den stadige kontrollen blir barnets fremtid ikke nødvendigvis slik foreldrene på forhånd hadde sett for seg.
Foreldre som stadig kritiserer
Noen foreldre viser nesten aldri at de er fornøyde med det barnet gjør. Selv når de er tilfredse med barnets atferd eller prestasjoner, holder de igjen på rosen fordi de frykter at anerkjennelse kan gjøre barnet bortskjemt eller få det til å slutte å anstrenge seg. I stedet for oppmuntring preges forholdet av stadige negative bemerkninger, irettesettelser og kritikk. Barnet sammenlignes med jevnaldrende som angivelig er smartere, mer vellykkede eller bedre, og blir noen ganger også utsatt for hån eller latterliggjøring. Å stadig bli konfrontert med sine angivelige svakheter kan gradvis svekke barnets selvtillit. I stedet for å bli trygg på sine egne evner begynner barnet å tvile på sin egen verdi. Sammenlignet med andre kan det føle seg mindre dyktig og mindre vellykket, og denne opplevelsen følges ofte av misnøye med seg selv. Når barnet sjelden får anerkjennelse for innsatsen og det som er gjort bra, kan kritikken bli en del av måten barnet begynner å se og vurdere seg selv på.
Overbeskyttelse: når omsorgen begynner å begrense selvstendigheten
I de første månedene og årene av livet er barnet i stor grad avhengig av voksne. Foreldrenes vilje til å beskytte, hjelpe og dekke barnets behov er da en nødvendig del av omsorgen. Etter hvert som barnet vokser, endrer imidlertid også evnene seg. Barnet vil gradvis prøve stadig flere ting på egen hånd, og hjelpen fra foreldrene bør følge denne utviklingen. Problemet oppstår når forelderen fortsetter å behandle barnet som om det var helt hjelpeløst, selv om det allerede er klart for å utføre enkle aktiviteter. Barnet vil spise selv, ta på seg skoene eller få tak i en gjenstand, men forelderen stopper det stadig. Barnet får høre at det er for lite, ikke vet hvordan det skal gjøre det, kan falle eller bli skittent, og så gjør forelderen oppgaven for barnet. Slike reaksjoner kan komme av oppriktig omsorg, men samtidig mister barnet muligheten til å prøve ut sine egne evner. Hvis voksne stadig overtar det barnet kan lære å gjøre selv, blir det vanskeligere å utvikle selvstendighet. Barnet kan forbli altfor avhengig av foreldrene, usikkert på sine egne evner og engstelig for nye erfaringer.
Hvordan reagerer barnet når det ikke får lov til å bli større?
Et barn som føler seg konstant overvåket, kan utvikle sterk motstand mot foreldrenes begrensninger. Noen ganger kommer denne motstanden til uttrykk som sinne, overdrevne krav eller ulydighet hjemme. Samtidig kan det samme barnet virke svært stille, lydig, engstelig og usikkert utenfor hjemmet. I slike omstendigheter kan barnet få inntrykk av at mor alltid er til stede, ikke lar det ta noen form for risiko og fortsatt ser på det som et lite barn, uavhengig av hva det faktisk er i stand til. Kildeteksten knytter også overbeskyttelse til muligheten for at barnet blir krevende og først og fremst opptatt av sine egne behov. Den beskriver dessuten vansker med å knytte vennskap og senere problemer med å kommunisere med andre mennesker.
Hvorfor blir foreldre overbeskyttende?
Det kan være ulike grunner til at et barn får en særlig plass i foreldrenes liv. Noen ganger har barnet et helseproblem eller en utviklingsforstyrrelse som gjør at foreldrene føler et større behov for å beskytte det. I andre familier har barnet vært etterlengtet lenge. Det kan ha vært vansker med å bli gravid, infertilitet eller et svangerskap som krevde særlig oppfølging for å kunne fortsette. Noen ganger var forholdet mellom foreldrene preget av alvorlige ekteskapsproblemer allerede før barnet ble født. Under slike omstendigheter kan mor oppleve at barnet kommer som en slags belønning etter tidligere vanskeligheter, skuffelser og forventninger som ikke ble innfridd. I den opprinnelige beskrivelsen fremstilles slike mødre som svært ansvarsfulle, sterkt knyttet til familien og med et uttalt behov for å gi morsomsorg. I familiemønsteret som beskrives, deltar fedrene ofte mindre i beslutningene og har mindre autoritet overfor mor og barn. Overbeskyttelse kan da være knyttet til at foreldrenes følelsesmessige oppmerksomhet er særlig sterkt rettet mot barnet.
Når beskyttelse går over i overdreven ettergivenhet
Enkelte barn som vokser opp med svært beskyttende foreldre, begynner å opptre opprørsk, trassig og svært krevende overfor mødrene sine. I et forsøk på å gjøre barnet til lags eller unngå konflikt kan mor bli stadig mer ettergivende, mens barnet prøver å ta kontroll over hverdagssituasjoner. Ett av eksemplene som nevnes, er atferd i en butikk. Barnet krever å få noe kjøpt til seg. Når det ikke får det som det vil, reagerer det med kraftige protester og et tydelig utbrudd for å forsøke å endre forelderens avgjørelse. Hvis forelderen da virker hjelpeløs og stadig gir etter, kan forholdet bli preget av stadig større krav fra barnet og stadig mindre evne hos forelderen til å sette grenser.
Overdreven strenghet: når lydighet blir viktigere enn utvikling
En streng oppdragelse bygger ofte på en forventning om at barnet skal adlyde forelderen uten å protestere og innrette seg etter reglene. Foreldrene kan da begrense atferd som er vanlig for barnets alder, i for stor grad. Hyling, hopping, løping, banking og livlig lek kan være slitsomt for voksne, men er samtidig en del av barnets naturlige måte å uttrykke seg og leke på. Problemet oppstår når forelderen først og fremst ser slik atferd som ulydighet som må stanses. Overdreven strenghet kan også vise seg i krav som ikke er tilpasset barnets utvikling og modenhet. En treåring kan for eksempel forventes å rydde bort lekene helt på egen hånd, selv om barnet fortsatt trenger hjelp eller veiledning til oppgaven. Et barn som er livlig av natur, kan bli møtt med krav om å sitte helt stille på besøk hos andre, ikke røre noe, ikke spre ting utover og vise upåklagelig høflighet hele tiden. Slike forventninger kan overstige det barnet faktisk er utviklingsmessig i stand til.
Når foreldre prøver å forme barnet i sitt eget bilde
Foreldre som har en tendens til å være altfor strenge, bruker ofte mye energi på å få barnet til å bli akkurat slik de selv er. De kan begrunne tilnærmingen med en overbevisning om at streng disiplin vil forberede barnet best på fremtiden og hindre at det blir bortskjemt. Når barnet har mye energi eller ikke er lydig nok, søker noen foreldre også hjelp hos en psykolog fordi de mener at atferden er et problem. De forsøker å oppnå full lydighet gjennom straff og lange, hyppige formaninger om hva barnet har og ikke har lov til å gjøre. Barnet er imidlertid ofte ikke modent nok til å forstå store deler av slike forklaringer. I stedet for å ta til seg det forelderen vil formidle, kan barnet bli forvirret og redd. For sterk kontroll utenfra kan begrense utviklingen av selvstendighet og evnen til å sette i gang aktiviteter og ta avgjørelser på egen hånd. Følgene kan også vise seg i forholdet til jevnaldrende. Barnet kan virke usedvanlig høflig og lydig sammen med voksne, som ofte roser det for denne atferden og fremhever det som et eksempel for andre. Samtidig kan barnet ha vansker med å delta på like fot i felles lek og aktiviteter med jevnaldrende, og kan også oppleve å bli avvist.
Streng straff betyr ikke at barnet har lært å styre sin egen atferd
Kildeteksten knytter særlig alvorlige følger til bruk av harde straffer, spesielt fysisk avstraffelse. Et barn som er svært stille og lydig hjemme, kan oppføre seg helt annerledes i barnehagen eller på skolen. Sammen med jevnaldrende kan barnet bli hardhendt og aggressivt og forsøke å dominere for enhver pris. Denne forskjellen i atferd beskrives som et tegn på at barnet ikke har utviklet sin egen indre kontroll, men oppfører seg ut fra presset de voksne legger på det. Det er interessant at en altfor streng oppdragelse på dette punktet knyttes til et lignende problem som kan oppstå hos svært ettergivende foreldre. I begge tilfeller kan barnet ha vansker med å utvikle selvstendig kontroll over atferden, selv om foreldrenes fremgangsmåter nesten er motsatte. Overdreven strenghet innebærer mye tilsyn og begrensning, men for lite forståelse. Barnet tilpasser seg krav utenfra, men utvikler ikke i tilstrekkelig grad evnen til å styre sin egen atferd.
Skjult motstand og kroppslige reaksjoner
Et barn som er redd for å motsette seg strenge foreldre åpent, kan utvikle mindre synlige måter å unngå kravene deres på. Noen ganger virker barnet slurvete, oppfører seg som om det ikke har hørt beskjeden, eller glemmer ofte det som er blitt sagt. Hvis barnet blir tvunget til å spise, kan det forsøke å gjemme maten for å slippe unna foreldrenes kontroll. I noen situasjoner kan følelsesmessig anspenthet også komme til uttrykk gjennom kroppslige plager. Kildeteksten nevner hodepine, magesmerter og smerter i området rundt hjertet som mulige psykosomatiske reaksjoner knyttet til slike erfaringer. At barnet bruker lengre tid på å mestre en ferdighet eller oppnår svakere resultater enn jevnaldrende, betyr derfor ikke nødvendigvis at det er mindre intelligent eller lat. Noen ganger kan frykt, utrygghet og manglende tillit til egne evner ligge bak vanskene.
Hvordan kan du hjelpe barnet med å utvikle selvtillit og gjøre fremskritt?
Når barnet bruker lengre tid på å lære bestemte ferdigheter eller ikke klarer å innfri forventningene, er mer press ikke den eneste mulige reaksjonen. Det er langt mer nyttig å undersøke nøye hva som hindrer barnet, og hva slags støtte det trenger fra foreldrene. Kildeteksten gir sju råd som tar sikte på å utvikle selvfølelse, selvstendighet og trygghet på egne evner.
1. Hjelp barnet med å se sin egen verdi
Selvfølelse utvikles gjennom erfaringer der barnet oppdager at det har verdi, og at det er grunn til å ha tillit til evnene det har. Når foreldrene gjennom måten de møter barnet på viser at de verdsetter det, danner barnet gradvis et mer positivt bilde av seg selv. Denne tryggheten kan hjelpe barnet til lettere å ta på seg nye oppgaver, forsøke å mestre ukjente ferdigheter og møte situasjoner som krever innsats. Et barn som har et godt bilde av seg selv, finner lettere mot til å prøve på nytt.
2. Anerkjenn innsatsen og de gode forsøkene
I stedet for å stadig rette oppmerksomheten mot feil er det nyttig at foreldrene legger merke til det barnet prøver å gjøre bra. Barnets innsats, positive handlinger, interesser og tilbøyeligheter fortjener oppmuntring, selv når sluttresultatet ennå ikke er som forventet. Samtidig er det nødvendig å tenke over hvor mange krav og forpliktelser barnet blir pålagt. For stor belastning kan skape stress, og nettopp dette kan gjøre det vanskeligere å lykkes med oppgavene. Å stadig øke presset fører med andre ord ikke nødvendigvis til at barnet presterer bedre. Noen ganger kan det ha motsatt virkning.
3. Gi hjelp, men la det være rom for selvstendighet
Støtten fra foreldrene må være balansert. Hvis voksne hele tiden gjør oppgavene for barnet, får det for få muligheter til å utvikle tillit til sine egne evner. Men det er heller ikke nyttig å overlate barnet helt til seg selv med en oppgave det ennå ikke vet hvordan det skal håndtere. Tilnærmingen som beskrives som den beste i kildeteksten, balanserer veiledning i starten med selvstendig arbeid. Forelderen kan hjelpe barnet i gang med en aktivitet, vise hvordan det kan gå frem, eller gi den støtten det trenger, og deretter la barnet fortsette og gjøre seg ferdig på egen hånd. Slik erstatter ikke hjelpen barnets egen innsats, men gjør det mulig å utvikle selvstendighet gradvis.
4. Ha forventninger barnet kan innfri
Foreldres forventninger har sin plass i oppdragelsen, men må svare til barnets faktiske forutsetninger. Hvis kravene stadig er høyere enn det barnet kan oppnå, kan det få en følelse av at det aldri vil lykkes godt nok, uansett hvor hardt det prøver. En slik erfaring bidrar ikke til å bygge selvtillit. Derfor er det viktig at kravene er mulige å innfri, og at de blir gradvis mer sammensatte i takt med barnets fremskritt. Da får barnet mulighet til å mestre nye utfordringer uten en stadig følelse av ikke å innfri foreldrenes forventninger.
5. La positive reaksjoner være langt vanligere enn negative
Kildeteksten foreslår fem positive reaksjoner for hver straff eller negativ reaksjon, og presenterer forholdet 5:1 som en særlig virkningsfull kombinasjon. Ros, oppmuntring og et varmt smil nevnes som positive reaksjoner. Irettesettelse, kritikk, likegyldighet og til og med det å rynke pannen regnes som negative reaksjoner. Kjernen i dette rådet er at barnet langt oftere skal oppleve at foreldrene anerkjenner god atferd og innsats, enn at de viser misnøye og fordømmelse. Dette forholdstallet hører til tilnærmingen i kildeteksten og bør ikke fremstilles som en allmenngyldig, vitenskapelig fastslått regel uten ytterligere etterprøving.
6. Legg merke til det som er bra før du kritiserer
Når vi vurderer barnets arbeid eller atferd, er det nyttig å begynne med det som har gått bra. Selv når de positive sidene ikke er lette å få øye på, er det verdt å lete grundig etter dem. Deretter kan vi trekke frem noe interessant ved barnets forsøk, for eksempel en original idé eller en uvanlig måte å løse oppgaven på. Først etter å ha sett på disse sidene er det tid for å påpeke mangler som faktisk må rettes opp. Kritikken bør da være konstruktiv og rette seg mot noe barnet kan forstå og forbedre. Kildeteksten foreslår også en enkel måte å reflektere over egen atferd på: Skriv i noen dager ned rosen og de negative reaksjonene du gir barnet. Se deretter på forholdet mellom dem. Ifølge den foreslåtte regelen er færre enn fem rosende tilbakemeldinger for hver negative reaksjon et tegn på at forelderen bør vurdere å endre måten å oppdra barnet på. Hvis barnet stadig får mer kritikk enn anerkjennelse for innsatsen sin, kan det begynne å tro at det aldri vil klare å innfri foreldrenes forventninger. En slik opplevelse kan svekke selvfølelsen og øke engstelsen.
7. Ikke gjør alt barnet gjør til en anledning for ros
Selv om positive tilbakemeldinger er viktige, kan overdreven ros også skape vanskeligheter. Hvis barnet hele tiden forventer ros for det det gjør, kan det begynne å oppfatte enhver annen reaksjon som et tegn på at det har mislyktes. Forelderen trenger derfor ikke å vurdere og bedømme alt barnet gjør. Ofte er det viktigere for barnet å kjenne at de voksne virkelig ser, hører og legger merke til det. Når barnet for eksempel viser frem en tegning, trenger ikke forelderen straks å si at den er nydelig eller perfekt. Det går an å ganske enkelt legge merke til at barnet har fargelagt huset blått og tegnet skyer over det. Forelderen kan også spørre hva en bestemt del av tegningen forestiller. En slik reaksjon viser oppriktig interesse for det barnet har laget, og gir det rom til å snakke om arbeidet sitt, uten at hvert forsøk må bedømmes som vellykket eller mislykket.
