Følelser og atferd

Emosjonell intelligens

Et barn kan lære raskt, løse kompliserte oppgaver og vise usedvanlig gode intellektuelle evner, samtidig som det strever med å forstå egne følelser, komme overens med andre eller håndtere skuffelser. Intellektuelle evner og emosjonell modenhet er ikke det samme, og de utvikler seg heller ikke på helt samme måte. Observasjonen om at nyere generasjoner skårer høyere på intelligenstester, men har svakere emosjonelle og sosiale ferdigheter, bør ses som et utgangspunkt for refleksjon, ikke som et allment bekreftet faktum om alle barn. Den reiser et spørsmål som ofte får for liten plass i oppdragelsen: Lærer vi barna bare å bli dyktige og lykkes, eller hjelper vi dem i like stor grad med å forstå seg selv, bygge gode relasjoner og møte livets vanskeligheter?

Emosjonell intelligens
I denne artikkelen

Hva betyr det egentlig å være emosjonelt intelligent?

Emosjonell intelligens omfatter ferdigheter som hjelper barnet med å gjenkjenne og forstå egne følelser og uttrykke dem på en måte andre kan forstå, uten å skade seg selv eller andre. Det handler også om å forstå andres følelser, vise empati, vennlighet og respekt, samarbeide og være villig til å finne løsninger i fellesskap. Etter hvert som disse ferdighetene utvikler seg, lærer barnet at ikke alle ønsker må oppfylles med en gang, at en belønning noen ganger må vente, og at det er verdt å fortsette å prøve selv når det møter hindringer. Utholdenhet, evnen til å motivere seg selv, håp, et optimistisk syn på livet og tillit til både egne evner og andre mennesker er viktige deler av denne utviklingen. Samlet påvirker disse egenskapene hvordan barnet ser på seg selv, møter hverdagens utfordringer og bygger relasjoner til omgivelsene.

Hvorfor følger vi ikke opp emosjonelle ferdigheter like nøye som intellektuelle?

Helt fra barna er små, forsøker foreldre å gi dem så mange muligheter til å lære som mulig. De melder dem på idrett, lar dem lære fremmedspråk og bli kjent med musikk, datamaskiner og en rekke andre ferdigheter som de håper en dag vil gjøre dem mer vellykkede, tilfredse og rustet for livet. Men kunnskap og intellektuelle evner alene er ikke nok til å håndtere alle livets situasjoner. De siste tiårene har betydningen av emosjonelle ferdigheter fått stadig større oppmerksomhet, både for utviklingen av egenskaper vi forbinder med gode relasjoner, og for det vi vanligvis regner som å lykkes i livet. Enkelte forfattere mener til og med at emosjonell intelligens kan være viktigere enn resultatene på tradisjonelle intelligenstester. Likevel blir utviklingen av slike ferdigheter ofte overlatt til tilfeldighetene, selv om de kan læres gjennom daglig oppdragelse og erfaring. En mulig forklaring på svake emosjonelle ferdigheter er at vi ikke lærer dem bort bevisst og konsekvent nok. Samtidig gir ikke voksne alltid barna eksempler på atferd som de kan lære disse verdiene av. Barnet følger med på hvordan mennesker behandler hverandre i familien, ute blant folk og i hverdagens møter. Hvis det stadig hører at ærlighet, godhet og forståelse for andre ikke lenger lønner seg, påvirker slike budskap også forestillingen om hva slags atferd som er nyttig eller ønskelig. Foreldre former derfor barnets verdier ikke bare gjennom det de lærer bort direkte, men også gjennom kommentarer, handlinger og måten de snakker om andre mennesker på.

Hvorfor er de første leveårene særlig viktige?

Både kognitiv og emosjonell utvikling påvirkes av flere forhold som virker sammen. Emosjonelle ferdigheter kan utvikles gjennom læring, erfaring og gjennomtenkte valg i oppdragelsen. Det gir ikke grunnlag for å konkludere med at oppdragelse har liten betydning for kognitive evner. Den tidlige barndommen er særlig viktig: Barnet lærer raskt nye måter å oppføre seg og reagere på, samtidig som hjernen gjennomgår store utviklingsmessige endringer. Erfaringer fra denne perioden bidrar til å forme mønstrene barnet senere bruker for å forstå situasjoner, oppleve følelser og møte vanskeligheter. Gjennom hverdagens relasjoner utvikler barnet gradvis sine egne måter å håndtere problemer, skuffelser og utfordringer på. Målet med denne læringen er ikke bare å forberede barnet på å lykkes, men å støtte det i å vokse opp til å bli et tilfreds, sunt og emosjonelt stabilt menneske.

Hvordan kan foreldre ubevisst gjøre den emosjonelle utviklingen vanskeligere?

Barn er født med evnen til å ha følelser, men lærer gradvis å gjenkjenne, forstå og uttrykke dem gjennom relasjonene til dem som tar vare på dem. I de første leveårene er foreldrenes svar på barnets følelsesmessige reaksjoner særlig viktige. Når voksne legger merke til hva barnet føler, aksepterer følelsene, setter ord på dem og hjelper barnet med å uttrykke dem på en god måte, gir de rom for å utvikle følelsesforståelse. Hvis følelsene derimot stadig blir oversett, ikke gjenkjent eller avvist, kan barnet lære å undertrykke, skjule eller til og med fornekte dem. Små barns behov for oppmerksomhet og engasjement fra foreldrene handler derfor om mer enn mat, hygiene og fysisk trygghet. Barnet trenger også en voksen som tar del i følelseslivet dets.

Når vi forteller barnet hva det ikke får lov til å føle

Foreldre forsøker ofte å stoppe barnets følelser fordi de selv blir urolige eller bekymret, eller fordi reaksjonene virker overdrevne. Hensikten er gjerne god: De vil roe barnet eller beskytte det mot noe ubehagelig. Likevel kan en slik tilnærming lære barnet å skjule sine egentlige reaksjoner for å unngå de voksnes misnøye. Fra tidlig alder får barn høre at de ikke skal være sinte, lei seg eller redde. Noen ganger insisterer voksne på at de ikke er sultne, tørste eller slitne, nettopp når de prøver å gi uttrykk for slike behov. Raseri, sjalusi, misunnelse, hat og fortvilelse kan bli regnet som uakseptable, men av og til blir også behagelige følelser, som sterk glede eller forelskelse, holdt tilbake. Barnet kan få høre at det må slutte å juble fordi det ikke passer nå, eller at det ikke er noen grunn til å være redd, som om enhver følelse trenger en logisk begrunnelse. Det blir særlig komplisert når barnet har flere ulike følelser samtidig overfor noen som står det nær. En lillebrors ankomst kan for eksempel vekke så sterk sjalusi at barnet i sinne ønsker at broren aldri var blitt født. Forelderen kan da svare med å forsikre barnet om at det egentlig er glad i broren, i stedet for å anerkjenne følelsen det har akkurat da. Noe lignende skjer når et barn slår seg eller får en sprøyte, og voksne sier at det ikke gjør vondt, at det ikke er noe å være redd for, og at barnet overdriver. Slike budskap kan være særlig forvirrende når de kommer fra noen barnet stoler på. For å forstå hvordan det oppleves, kan vi forestille oss at vi faktisk har vondt, mens en nær person stadig hevder at vi finner på smerten. Det ville være like ubehagelig om noen insisterte på at vi var glad i en person vi følte sterk motvilje mot, bare fordi andre mente at vedkommende var snill eller ville oss vel.

Hva kan barnet tenke når følelsene ikke blir akseptert?

Når voksne stadig avviser det barnet føler, kan barnet begynne å tro at følelsene er uviktige, uønskede eller uakseptable. Men denne konklusjonen trenger ikke å begrense seg til følelsene. Barnet kan få en opplevelse av at det selv, akkurat slik det er, heller ikke er godt nok. I stedet for å forstå at følelser er en naturlig del av det å være menneske, kan barnet tro at det må være annerledes for å fortjene foreldrenes aksept og kjærlighet. Slike erfaringer kan bidra til et negativt selvbilde og en følelse av mindreverd. Et barn som tviler på sin egen verdi, kan streve med å se sine gode egenskaper og evner, bruke dem for lite på grunn av usikkerhet og slutte å anstrenge seg. Dermed kan det oppnå mindre enn evnene egentlig gir grunnlag for. Det motsatte mønsteret er også mulig: Barnet gjør en enorm innsats, oppnår svært gode resultater og forsøker stadig å bevise sin verdi, men kjenner likevel på utilstrekkelighet, misnøye med seg selv og noen ganger nedstemthet.

Foreldrenes emosjonelle intelligens påvirker også barnets utvikling

Barn lærer ikke bare om følelser gjennom det vi sier til dem. Måten voksne forholder seg til sine egne følelser på, kan være like viktig. Å støtte barnets emosjonelle intelligens begynner derfor også med at forelderen er villig til å forstå seg selv bedre. Kjenner vi igjen når vi er triste, bekymret, sinte eller skuffet? Klarer vi å sette ord på det vi føler, eller er det lettere å skyve følelsene unna? Aksepterer vi våre egne følelsesmessige reaksjoner, eller kjemper vi stadig imot dem? Forstår vi sammenhengen mellom følelsene, tankene og atferden vår? Er vi klar over hvor mye vi kan påvirke vårt eget humør? Dette er viktige spørsmål fordi den som strever med å kjenne igjen egne følelser, ofte også har vansker med å håndtere dem. Vansker med å gjenkjenne og uttrykke følelser kan forekomme sammen med psykiske og fysiske plager, blant annet depressive tilstander. En slik sammenheng beviser ikke i seg selv hva som er årsaken, og betyr heller ikke at det alltid er skadelig å holde en følelse tilbake.

Vi kan forstå følelsene og velge hvordan vi reagerer

Emosjonell selvregulering innebærer å legge merke til sitt eget humør, gjenkjenne endringer og bevisst velge hvordan man vil reagere. En slik måte å forholde seg til følelser på kan være en viktig støtte i hverdagen og i arbeidet mot egne mål. Følelser kan ses som en kilde til indre energi, omtrent som drivstoffet som får en bil til å bevege seg. De er en del av erfaringene våre, men trenger ikke å styre alle handlingene våre. Selv en svært sterk følelse kan møtes på ulike måter. Sterkt sinne kan for eksempel komme til uttrykk gjennom gråt, roping, angrep på en annen person eller tilbaketrekning. Det å ha en følelse er ikke det samme som måten vi viser den på. Nettopp dette skillet er en viktig del av den emosjonelle utviklingen: Vi trenger ikke å fornekte følelsene for å lære å ta ansvar for egen atferd.

Barnet merker foreldrenes humør selv når ingen snakker om det

Foreldre forsøker noen ganger å skjule tristhet, sinne eller bekymring for å unngå å belaste barnet med sine egne problemer. Hensikten er ofte å beskytte barnet, men det kan merke at noe har forandret seg selv om de voksne ikke sier noe. Barnet legger merke til ansiktsuttrykk, tonefall, atferd og følelsesmessig avstand, men alderen og den begrensede erfaringen kan gjøre det vanskelig å forstå årsaken riktig. I førskolealderen tolker barn ofte hendelser ut fra sin egen rolle i dem. Barnet kan derfor tro at det har gjort forelderen sint eller lei seg, selv når problemet ikke har noe med barnet å gjøre. Det kan begynne å tenke at forelderen er misfornøyd fordi barnet ikke er godt nok, og deretter at det ikke fortjener kjærlighet.

Når barnet tar på seg skylden for voksnes følelser

Hvis barnet misforstår foreldrenes humør, kan det utvikle svært smertefulle tanker om seg selv. Et barn som tror det er årsaken til at noen er sinte eller triste, kan tenke at andre ville hatt det bedre uten det, eller at det aldri burde vært født. Barnet kan si dette høyt eller holde det for seg selv og utvikle en indre samtale preget av skyld og følelsen av å være uønsket. Gjentatte negative forestillinger kan bli fastlåste mønstre i måten barnet ser på seg selv på. Uttrykket «livsskript» beskriver her et slikt mønster, ikke en diagnose eller en forutbestemt skjebne. Vanlige spørsmål barn stiller om døden for å forstå livet og tap, er noe annet enn et ønske om å dø, selvskading eller en hensikt om å ta sitt eget liv. Utsagn som tyder på selvskading, et ønske om å dø eller selvmordstanker, må tas alvorlig, og det må straks søkes vurdering hos kvalifisert helsepersonell innen psykisk helse. Ved umiddelbar fare må du bli hos barnet og søke akutt medisinsk hjelp.

Hvordan snakke med barnet om ditt eget sinne eller din egen tristhet?

Når en forelder er bekymret, sint eller lei seg, er det nyttig å forklare følelsen med ord barnet kan forstå ut fra alderen sin, og, når det stemmer, gjøre det klart at barnet ikke er årsaken. Det er like viktig å si at disse følelsene ikke forandrer kjærligheten til barnet. Hvis noe barnet gjorde, bidro til problemet, forklar den konkrete handlingen og konsekvensen av den uten å gi inntrykk av at barnet har ansvar for å håndtere voksnes følelser. Det opprinnelige forslaget om en passende konsekvens, eller «straff i oppdragelsen», forstås her som en rolig, forholdsmessig og alderstilpasset grense, ikke fysisk avstraffelse, ydmykelse eller skremming. Målet er at barnet skal forstå hva det kan rette opp, fremfor å bli sittende fast i en uklar skyldfølelse. Det betyr ikke at straff i seg selv fjerner skyldfølelsen. Barnet kan uttrykke sinne eller uenighet med forelderen uten å skade seg selv eller andre, i stedet for å vende alle negative følelser innover mot seg selv. Tydelige grenser må skilles fra det å stadig gi barnet skylden for voksnes følelsesmessige tilstand.

Barnets sinne betyr ikke at forelderen har gjort noe galt

Mange foreldre synes det er vanskelig når barnet møter kravene deres med sinne, tristhet eller åpen motstand. Slike reaksjoner kan få dem til å tvile på måten de oppdrar barnet på, og tenke at de ikke klarer å være gode foreldre. Men grensesetting vil noen ganger nødvendigvis gjøre barnet misfornøyd, særlig når det blir bedt om noe det selv ikke ønsker å gjøre. Hvis foreldrene bare krevde det barnet allerede hadde lyst til, ville rollen deres i å veilede barnets atferd vært en helt annen. Ansvarlig oppdragelse innebærer derfor av og til å være bestemt, stille krav og være streng, samtidig som man er tålmodig og konsekvent. Det er likevel en viktig forskjell mellom å sette upopulære grenser innimellom og å være nesten konstant i dårlig humør og jevnlig la frustrasjonen gå ut over barnet. I det siste tilfellet kan forsikringer om at barnet er elsket, vanskelig veie opp for skaden som gjentatt negativ atferd fører til.

Hva slags foreldrestil støtter den emosjonelle utviklingen?

Her fremheves en autoritativ foreldrestil som særlig gunstig. Foreldrenes ansvar og barnets rolle er tydelige, slik at barnet forstår hvilke avgjørelser de voksne tar, og i hvilke situasjoner det selv kan og bør ta ansvar. En slik relasjon rommer regler, veiledning og konsekvent oppfølging, men også forståelse for barnets behov. Innenfor denne tilnærmingen legges det vekt på at en forelder som stiller krav og er konsekvent, gir bedre støtte til den emosjonelle utviklingen enn en som er svært ettergivende og stadig gir etter. Det betyr ikke at strenghet skal utelukke følelsesmessig nærhet. Tvert imot trenger barnet både forståelse, støtte og grenser som gradvis hjelper det med å utvikle ansvarsfølelse.

Emosjonelle ferdigheter utvikles gjennom læring og erfaring

Emosjonell intelligens utvikles gjennom mer enn samtaler om følelser. Den omfatter et bredt spekter av ferdigheter som kan styrkes gjennom daglige aktiviteter, relasjoner og organisert læring. Blant disse er moralske verdier, empati, samarbeid, gjensidig tillit, selvtillit og optimisme, sammen med viljen til å ivareta egne behov og andres velferd. Realistisk tenkning, problemløsning, kommunikasjon og andre sosiale ferdigheter, ikke-verbal kommunikasjon, det å få og beholde venner, fungere i grupper, vise god folkeskikk og ha sans for humor er også viktig. Barnet lærer dessuten å møte både suksess og nederlag, utvikle emosjonell styrke, gjenkjenne hvor sterke følelsene er og gradvis håndtere dem. Alt dette knytter den emosjonelle utviklingen til styrking av psykiske og fysiske evner.

Hvordan støtte emosjonell intelligens fra de første leveårene?

Utviklingen av emosjonelle ferdigheter de første leveårene bygger på to sammenhengende prosesser: Forelderen utvikler sin egen emosjonelle intelligens og veileder barnet bevisst gjennom ord, erfaringer og den daglige relasjonen. Det er ikke nok å snakke om forståelse, tålmodighet eller respekt hvis barnet ikke får oppleve disse verdiene i virkelige situasjoner. Lek, tid sammen, berøring, massasje, gjennomtenkte valg i oppdragelsen og foreldrenes forståelse av eget stress er noen av måtene man kan bygge følelsesmessig tilknytning på. Gjennom slike aktiviteter opplever barnet å være elsket, akseptert og viktig for dem som tar vare på det. Måten de voksne behandler barnet på, blir samtidig en modell for hvordan det senere lærer å forholde seg til foreldrene og andre mennesker.

Sammenhengen mellom emosjonell trygghet og barnets samlede utvikling

Når foreldre hjelper barnet med å få tro på seg selv gjennom lek, samvær, forståelse og støtte, skaper de gode forutsetninger for den psykomotoriske og emosjonelle utviklingen. Et barn som føler seg tryggere, kan lettere ta i bruk evnene sine og være mer villig til å delta i aktiviteter det utvikler seg gjennom. Kildematerialet knytter også denne tilnærmingen til forebygging av senere vansker, blant annet depresjon, aggressiv atferd, avhengighet, kriminalitet og helseproblemer. Slike sammensatte utfall kan ikke reduseres til én årsak, og ingen bestemt oppdragelse kan garantere at de forebygges. At et barn får vansker, er derfor ikke et bevis på at foreldrene har mislyktes. Det viktige budskapet er at tidlige emosjonelle erfaringer har betydning for barnets langsiktige trivsel og helse, ikke at de alene avgjør hvordan livet blir.

Sytten måter å støtte den emosjonelle utviklingen i barnehage- og skolealderen på

Etter hvert som barnet vokser, blir de emosjonelle behovene mer sammensatte, og hverdagens relasjoner gir stadig flere muligheter til å forstå seg selv og andre. Rådene nedenfor handler om ærlighet, vennskap, selvstendighet, utholdenhet, grensesetting, ansvarlig mediebruk og sunne vaner.

1. La ærlighet gjelde begge veier

Barnet forstår lettere betydningen av ærlighet når det også ser den i foreldrenes atferd. Voksne bør derfor være åpne og sannferdige overfor barnet, samtidig som de forventer det samme tilbake. Da blir ærlighet mer enn en regel forelderen pålegger barnet: Det blir en verdi barnet opplever gjennom gjensidig tillit og daglig kommunikasjon.

2. Forklar viktige familieproblemer på en måte som passer barnets alder

Barn merker ofte at noe viktig skjer i familien, selv når voksne ikke snakker om det. Å skjule et problem fullstendig kan derfor øke bekymringen. Hvis foreldrene har alvorlige uenigheter eller skal skilles, trenger barnet å forstå at dette er et problem mellom de voksne. Situasjonen er vanskelig for foreldrene, men det er de som har ansvar for å håndtere den. Det er særlig viktig å si tydelig at barnet ikke har skylden, og at det verken er barnets oppgave eller innenfor dets kontroll å reparere forholdet mellom foreldrene. Tilsvarende åpenhet er nødvendig når en forelder mister jobben, eller noen i familien dør. Det betyr ikke at barnet trenger å få vite alle intime detaljer om de voksnes liv. Målet er å gi sannferdig informasjon barnet kan forstå, uten å legge unødvendige følelsesmessige byrder på det. Ærlighet henger også sammen med hvordan foreldre reagerer når barnet skjuler sannheten. En løgn betyr ikke automatisk at barnet er uærlig av natur. Noen ganger er det redd for at forelderen skal bli svært sint eller skuffet, og forsøker å unngå den reaksjonen. Det kan for eksempel holde en dårlig karakter skjult for å beskytte både seg selv og forelderen mot en ubehagelig situasjon. Hos barn i førskolealderen må man også ta hensyn til at de fortsatt kan streve med å skille tydelig mellom virkelige hendelser og egen fantasi. Det som virker som en løgn for voksne, kan være en oppdiktet fortelling uten noen hensikt om å lure noen.

3. Hjelp barnet med å knytte og ta vare på vennskap

Relasjoner til jevnaldrende gir barnet muligheter til å lære samarbeid, gjensidig forståelse og hvordan sosiale bånd holdes ved like. Foreldre kan støtte dette ved å legge til rette for samvær med andre barn, invitere venner i bursdager og skape andre anledninger til å møtes. Det er også viktig å ikke være overdrevent kritisk til barnets valg av venner, slik at det får rom til å utvikle egne relasjoner og gjøre erfaringer sammen med jevnaldrende.

4. Lær barnet høflighet og hensyn til andre

Vennlig og høflig atferd er en viktig del av den sosiale utviklingen. Barnet trenger gradvis å lære å møte andre med respekt, uavhengig av situasjonen de møtes i. Foreldrenes forventning om god oppførsel får større tyngde når de voksne selv viser den samme hensynsfullheten.

5. Oppmuntre til omsorg for mennesker som trenger hjelp

Empati kan utvikles gjennom konkrete erfaringer der barnet får gjøre noe nyttig for et annet menneske. Foreldre kan oppmuntre barnet til å hjelpe barn og voksne som er syke, lever i fattigdom, er mer sårbare eller befinner seg i vanskelige livssituasjoner. Å delta i arbeid til nytte for fellesskapet kan også bidra til forståelse for andres behov og en opplevelse av at egne handlinger kan gjøre en positiv forskjell i andres liv.

6. Vær konsekvent med reglene du mener er viktige

Ettergivenhet hos foreldre skyldes noen ganger hverdagens slitenhet og tidsmangel snarere enn et gjennomtenkt valg i oppdragelsen. En overbelastet forelder kan oppleve at det enkleste er å gi barnet det det ber om, for å få litt ro og fullføre nødvendige gjøremål. Men hvis dette stadig gjentar seg, blir reglene mindre tydelige. Den autoritative tilnærmingen som anbefales her, innebærer at forelderen beholder ansvaret for viktige avgjørelser og ikke gir opp grensene bare fordi barnet viser misnøye.

7. Hjelp barnet med å fortsette etter et mislykket forsøk

Utholdenhet utvikles når barnet får anledning til å prøve videre etter at noe ikke har lyktes på første forsøk. Forelderen kan spille en viktig rolle ved tålmodig å oppmuntre til et nytt forsøk, en annen fremgangsmåte eller litt mer innsats. Målet er ikke å kreve et perfekt resultat, men å hjelpe barnet med å unngå å se enhver vanskelighet som en automatisk grunn til å gi opp.

8. Ikke overta problemer barnet kan håndtere selv

I ønsket om å hjelpe kan foreldre ubevisst ta fra barnet muligheter til å lære på egen hånd. Hvis voksne jevnlig gjør leksene for barnet eller løser enhver konflikt med jevnaldrende, kan det formidle at barnet ikke er i stand til å håndtere utfordringer selv. Etter hvert kan barnet ta til seg dette bildet av seg selv og slutte å prøve. Det er derfor mer nyttig å gi støtte, men la ansvaret for oppgaven bli hos barnet når det kan klare den. Voksne trenger ikke automatisk å gripe inn i alle konflikter mellom barn, med mindre det er en alvorlig ubalanse i styrke eller makt, mishandling, mobbing eller en annen situasjon som krever beskyttelse. Når det gjelder å bygge selvtillit, kan en svakere karakter oppnådd med eget arbeid ha større verdi for læringen enn en svært god karakter som skyldes andres innsats.

9. La barnet se at du heller ikke er perfekt

Foreldre trenger ikke alltid å fremstille sin egen barndom som en ubrutt rekke av suksesser og feilfri oppførsel. Å snakke om egne svakheter, vanskeligheter og feil innimellom kan styrke nærheten og en foreldreautoritet som bygger på tillit. Barnet får da mulighet til å forstå at heller ikke voksne alltid lykkes med alt. Å erkjenne egne svakheter betyr likevel ikke at man automatisk skal tillate den samme atferden hos barnet. Forelderen har fortsatt ansvar for å veilede barnet mot den atferden man mener er riktig.

10. Begrens tiden foran TV-en

Som del av en bevisst streng og forebyggende tilnærming anbefaler forfatteren å begrense TV-titting til totalt én til to timer i uken etter fylte tre år. Dette er forfatterens eget, bevisst restriktive råd, ikke en universell tallfestet grense fastsatt av WHO eller AAP. En høyere øvre grense i en retningslinje betyr ikke at barnet trenger å bruke så mye tid foran en skjerm. Innholdet fortjener også oppmerksomhet: Hyppig eksponering for vold på TV kan være forbundet med mindre følsomhet for andres lidelse, men dette er ikke et uunngåelig utfall for alle barn. Målet med denne tilnærmingen er å gi mer plass til relasjoner, lek og andre erfaringer, uten å hevde at hvert enkelt minutt med TV nødvendigvis gjør skade.

11. Vær særlig oppmerksom på skjermbruk i de første leveårene

For barn under tre år anbefaler forfatteren å unngå TV og annet skjerminnhold, også innhold på datamaskiner. Dette er et forebyggende valg i oppdragelsen som prioriterer direkte samspill, lek og erfaringer fra den virkelige verden. Omtanke for hjernens tidlige utvikling må ikke bli til en påstand om at enhver kort eksponering for skjerm fører til skade. Faglige råd varierer med alder, innhold og bruksmåte, og denne strengere tilnærmingen fra forfatteren presenteres derfor ikke som én felles regel fra alle helseorganisasjoner. Hovedbudskapet er fortsatt tydelig: I de første leveårene har relasjoner og aktiviteter uten skjerm førsteprioritet.

12. Skill mellom digitale muligheter og begrensningene deres

Ved siden av de forebyggende rådene om skjermbruk er det nyttig å skille mellom ulike digitale aktiviteter. Kildematerialet åpner for at enkelte typer innhold og spill på datamaskiner kan fremme bestemte emosjonelle ferdigheter, men presiserer ikke hvilke spill, aldersgrupper eller evner det gjelder. Denne muligheten bør derfor ikke fremstilles som bevis for at alle spill er gunstige for emosjonell utvikling, eller som en grunn til å se bort fra de anbefalte begrensningene. Det er viktig å vurdere det konkrete innholdet og hvordan det brukes, fremfor å tillegge alle digitale aktiviteter den samme virkningen.

13. Sett av tid bare til barnet hver dag

Daglig kontakt med barnet krever ikke alltid langvarige eller spesielt planlagte aktiviteter. Det viktige er å finne i det minste litt tid til å leke, være sammen eller snakke. Slike stunder gir anledning til å bli bedre kjent med hverandre, bygge følelsesmessig nærhet og forstå det barnet opplever. Gjennom jevnlig kontakt får barnet erfare foreldrenes interesse og tilstedeværelse.

14. Aksepter følelsene og lær barnet å ta ansvar for atferden

Barnet bør kunne snakke fritt om hva det føler, uten å få høre at det ikke burde føle det slik. Følelser velges ikke på samme måte som handlinger, og de forsvinner ikke bare fordi noen sier at de er urimelige. Måten følelsene uttrykkes på, kan derimot læres og veiledes. Foreldrenes oppgave er derfor ikke å forby sinne, tristhet eller frykt, men å hjelpe barnet med å gjenkjenne, forstå og uttrykke følelsene uten å skade seg selv eller andre. Barnet kan være sint og samtidig lære at sinne ikke rettferdiggjør enhver form for atferd.

15. Gi rom for humor

Sans for humor har også en plass i den emosjonelle utviklingen. Å le sammen og dyrke humoren kan være en del av familiens hverdag. Gjennom slike erfaringer oppdager barnet også den lettere siden av samspillet mellom mennesker, og humor blir enda en måte å uttrykke seg på og knytte kontakt med andre.

16. Utvikle vaner som støtter fysisk og emosjonell helse

Å støtte den emosjonelle utviklingen henger også sammen med familiens levemåte. Foreldre og barn kan sammen utvikle sunnere vaner, blant annet et balansert kosthold, bevegelse og aktiviteter som passer barnets forutsetninger. Avspenningsteknikker og måter å håndtere angst og stress på har også en viktig plass. Slike vaner er ikke bare for barnet. Foreldrene kan også bruke dem til å utvikle egne ressurser for å mestre belastningene i hverdagen.

17. Vis barnet en optimistisk holdning til livet

Barnets holdning til vanskeligheter formes i stor grad av hvordan det ser voksne møte dem. Når forelderen forsøker å holde fast ved håpet, lete etter løsninger og ikke gi opp, får barnet et eksempel på optimistisk tenkning. Optimisme læres også av foreldrene: Vi kan lete etter mulige løsninger eller måter å håndtere problemer på, selv når vi ikke kan fjerne dem helt. Dette betyr ikke å overse vanskelighetene, men å utvikle en vilje til å forstå dem og fortsette å lete etter en vei videre, til tross for hindringene.

Tilbake til foreldresenteret