Grunnlaget for en god oppdragelse

Forholdet mellom foreldre og barn begynner før fødselen

Båndet mellom foreldre og barn begynner å ta form allerede i svangerskapet, og på sett og vis også før unnfangelsen. Blivende foreldre forestiller seg hvordan barnet vil se ut, hvilket temperament det vil ha, og hvordan livet sammen vil bli. Disse forventningene blir gradvis en del av det følelsesmessige forholdet til barnet.

Under svangerskapet oppleves foreldrerollen mer konkret. Moren gjennomgår kroppslige, hormonelle og følelsesmessige endringer som forbereder henne på at babyen skal komme. Oppmerksomheten hennes rettes stadig mer mot omsorg, beskyttelse og nærhet til barnet. Faren forbereder seg også på å bli forelder. Særlig i tradisjonelle forestillinger om familien forbindes rollen hans ofte med å gi mor og barn trygghet og støtte. Men ansvaret for det følelsesmessige båndet og den daglige omsorgen tilhører begge foreldrene.

Kommunikasjonen med barnet finnes allerede før fødselen. Moren kjenner barnets bevegelser, mens barnet gradvis reagerer på bevegelsene i kroppen hennes og lyder fra omgivelsene. Den gravides følelsesmessige tilstand henger sammen med fysiologiske prosesser som kan påvirke barnets utvikling. Langvarig eksponering for sterkt stress og vanskelige livsforhold kan være én av risikofaktorene for barnets senere utvikling.

Eldre utviklingspsykologisk litteratur viet særlig oppmerksomhet til forskjeller i psykomotorisk og følelsesmessig utvikling hos barn født etter uønskede svangerskap. Slike funn må forstås i lys av sammensatte familie- og livsforhold, ikke som en forutbestemt skjebne for barnet. Den tidlige utviklingen formes nemlig ikke av én hendelse eller følelse, men av et vedvarende samspill mellom biologiske faktorer, foreldrenes omsorg og erfaringene barnet gjør seg.

Det første møtet og begynnelsen på et følelsesmessig bånd

Fødselen markerer starten på et helt nytt forhold mellom mor og barn. Babyen, som i flere måneder har vært en del av morens kropp, blir et eget individ med sine egne behov, reaksjoner og rytmer. For moren er dette møtet ofte fylt av sterke og ulike følelser. Sammen med gleden kan det komme utmattelse, smerte, usikkerhet, frykt og en sterk følelse av ansvar. Nå begynner en tilpasningsperiode der moren blir kjent med barnet, og barnet gradvis lærer å kjenne igjen den som tar vare på det.

Det følelsesmessige båndet utvikler seg ikke like raskt hos mor og barn. Moren kan begynne å føle sterk tilknytning rett etter fødselen, mens barnet i månedene som følger, viser stadig tydeligere tegn på gjenkjennelse, nærhet og ønske om kontakt. Biologiske prosesser, hormonelle endringer, personlige erfaringer og den daglige omsorgen påvirker hvordan båndet dannes.

Direkte kroppskontakt er særlig verdifull. Når babyen ligger på morens bryst, kjenner den kroppsvarmen hennes og de kjente rytmene fra pusten og hjerteslagene. Denne kontakten kan hjelpe babyen å falle til ro og skape den første nærheten. Hud-mot-hud-kontakt og det å la den nyfødte være hos moren er viktige deler av dagens barselomsorg. Programmer som UNICEFs initiativ for mor-barn-vennlige sykehus bygger på dette prinsippet og støtter tidlig kontakt, amming og at mor og barn får være sammen. Tidligere forskning har knyttet hyppig, tidlig kontakt mellom mor og nyfødt til kvaliteten på det senere følelsesmessige båndet.

Nærhet er likevel ikke begrenset til de første timene eller dagene. Den kan utvikles og styrkes gjennom hvert senere møte, hver mating, hver berøring og hvert oppmerksomme svar på babyens behov. Selv en uunngåelig atskillelse av medisinske grunner etter fødselen betyr derfor ikke at muligheten til å skape et sterkt følelsesmessig bånd er borte. Varme, forutsigbarhet og tilstedeværelsen av en omsorgsperson er særlig verdifullt for den nyfødte. Plutselige eller langvarige atskillelser kan være belastende for både mor og barn. Derfor er det viktig å legge til rette for kontakt så snart helsetilstanden tillater det.

Hvordan barnet lærer å stole på foreldrene

En av de viktigste utviklingsprosessene i det første leveåret er at foreldre og barn gradvis lærer å forstå hverandre. I begynnelsen prøver foreldrene å finne ut hva babyen ønsker. Gråt kan bety sult, tretthet, ubehag eller behov for nærhet. Kroppsbevegelser, ansiktsuttrykk, blikk og lyder formidler også budskap. Etter hvert som foreldrene får erfaring, blir de tryggere på å kjenne igjen disse signalene.

Samtidig begynner barnet å oppdage sammenhengen mellom egen atferd og reaksjonene fra omgivelsene. Når det gråter av sult og en forelder gir det mat, erfarer det gradvis at behovet kan bli oppfattet. Når det blir urolig og får trøst, lærer det at ubehaget ikke varer evig, og at noen kan hjelpe. Slike erfaringer danner grunnlaget for en følelse av trygghet.

Rundt den andre levemåneden blir den sosiale kommunikasjonen tydeligere. Babyen ser stadig lenger på foreldrenes ansikt, reagerer på stemmer, smil og bevegelser og viser økende interesse for direkte kontakt. Mating, stell, lek og rolig småprat blir anledninger til å kommunisere ansikt til ansikt. Forelderen reagerer på babyen, og babyen på forelderen. Reaksjonene blir gradvis mer samstemte.

Mellom tre og ni måneders alder fungerer denne gjensidige tilpasningen vanligvis stadig bedre. Forelderen forstår lettere hva en bestemt bevegelse, lyd eller et ansiktsuttrykk betyr, mens barnet blir flinkere til å forutse hvordan forelderen vil reagere. I begynnelsen er misforståelser vanlige. Forelderen kan tro at babyen er sulten når den egentlig er trøtt, eller tilby en leke når babyen ønsker ro eller nærhet.

Slike øyeblikk er ikke et problem i seg selv. Det viktige er at kommunikasjonen fortsetter. Forelderen merker at svaret ikke hjalp, prøver noe annet og finner det babyen trenger. Slik lærer begge. Barnet oppdager at det kan påvirke omgivelsene gjennom sin egen atferd. Forelderen utvikler evnen til å oppfatte og møte barnets behov.

Når de gode erfaringene gjentar seg, tar det kortere tid å forstå hverandre, og kommunikasjonen blir rikere og mer sammensatt. Barnet lærer ikke bare hvordan det kan få det som trengs. Det utvikler gradvis en opplevelse av å være et eget individ, av å kunne påvirke omgivelsene og av å høre sammen med andre.

Kommunikasjon begynner lenge før de første ordene

Foreldre kommuniserer med babyen også når de ikke sier et ord. Måten de løfter den opp, holder den i armene, ser på den eller nærmer seg den på, formidler stemning og hensikt. Babyen forstår ennå ikke hva setningene betyr, men kan reagere på tonefall, bevegelsesrytme, ansiktsuttrykk og spenninger i kroppen. Rask tale, brå bevegelser og urolig atferd kan noen ganger forsterke ubehaget. En rolig stemme, forutsigbare bevegelser og varsom kontakt gjør det ofte lettere å roe babyen.

Derfor er foreldrenes følelsesmessige stabilitet en viktig del av den tidlige kommunikasjonen. Det betyr ikke at en forelder aldri kan være sliten, bekymret eller usikker. Det betyr å prøve å legge merke til sin egen tilstand og unngå at den hele tiden avgjør hvor godt man møter barnet. God kommunikasjon handler ikke om alltid å vite med én gang hva babyen trenger. Det er langt viktigere å være oppmerksom, prøve å forstå og tilpasse måten man svarer på.

Barnet blir født uten en klar forståelse av skillet mellom seg selv og verden rundt. Gjennom utviklingen blir det gradvis kjent med sin egen kropp, sine reaksjoner og menneskene som tar vare på det. I begynnelsen er forelderen en av de viktigste delene av denne erfaringen. Når babyen gir signal om sult og så får mat, oppstår en enkel, men viktig sammenheng: Atferden førte til et svar. Mange slike erfaringer gir barnet en følelse av at omgivelsene kan være forståelige og forutsigbare. Denne følelsen blir et viktig holdepunkt i senere relasjoner, i møte med nye mennesker og når barnet skal håndtere vanskeligheter.

Som voksne støtter mennesker seg ofte, bevisst eller ubevisst, på erfaringer fra egen barndom. I usikre øyeblikk kan de huske hvordan foreldrene trøstet dem, ga råd eller viste dem tillit. Slike minner kan noen ganger gi en indre trygghet også når foreldrene ikke er fysisk til stede.

Det daglige samspillet med et lite barn har derfor betydning utover det enkelte øyeblikket. Mating, amming, stell, massasje, felles lek og rolig småprat dekker mer enn de umiddelbare behovene. De gir også muligheter til å skape nærhet og støtte den kroppslige, følelsesmessige og sosiale utviklingen.

Når barnet ikke får svaret det trenger

Det er ikke alltid lett å oppfatte barnets behov, særlig når forelderen går gjennom en vanskelig periode. Depressive symptomer, sterk angst, langvarig stress, følelsesmessig utmattelse eller alvorlige problemer som opptar tankene, kan gjøre det vanskeligere å legge merke til og forstå barnets signaler. Når dette skjer ofte og uten tilstrekkelig støtte, kan kommunikasjonen mellom forelder og barn bli dårligere.

Babyen forsøker å få kontakt, men får ikke noe svar, eller svaret møter ikke behovet. Barnet søker for eksempel nærhet, men får en leke. Det er trøtt og trenger å bli roet, men forelderen prøver å underholde det. Det er urolig, men får en rekke nye inntrykk i stedet for trøst.

Utenfra kan dette se ut som svært oppmerksom omsorg, fordi forelderen stadig gir barnet noe. Men mengden av det som tilbys, kan ikke erstatte forståelsen av det faktiske behovet. Et barn kan ha mange leker, mye klær og nøye planlagte aktiviteter, og likevel savne følelsesmessig kontakt. Det opprinnelige kapitlet legger særlig vekt på forskjellen mellom å gi mye oppmerksomhet og å gi barnet det svaret det faktisk trenger. Langvarig mangel på lydhøre og passende svar kan påvirke trygghetsfølelsen og den følelsesmessige utviklingen negativt.

Det er likevel viktig å skille mellom vanskeligheter som oppstår av og til, og et vedvarende mønster av omsorgssvikt. En forelder som opplever depresjon eller utmattelse, er ikke automatisk følelsesmessig utilgjengelig eller ute av stand til å gi god omsorg. Med riktig støtte, behandling når det trengs, og hjelp fra andre nærstående er det mulig å ivareta barnets behov og bevare et sterkt bånd.

Tillit til barnets evner

En sunn utvikling avhenger ikke bare av hvor mye forelderen beskytter barnet, men også av hvor stor tro forelderen har på barnets evner. I de første leveårene prøver barnet noe nytt nesten hver dag. Det vil nå en gjenstand som ligger utenfor rekkevidde, snu seg, reise seg, krabbe, gå eller utforske rommet på egen hånd. I begynnelsen har det ikke en klar forståelse av egne grenser eller begrensningene i omgivelsene. Nettopp denne nysgjerrigheten stimulerer utviklingen av nye ferdigheter.

En forelder som ser når barnet er klart for neste steg og lar det utforske i trygge omgivelser, gir viktig støtte til utviklingen. Det innebærer å ha tillit til det barnet ennå skal lære, uten å forvente at det mestrer noe før det er klart. I stedet for å fjerne alle vanskeligheter lar forelderen barnet forsøke, gjøre feil, prøve en annen fremgangsmåte og forsøke igjen. Etter hvert erfarer barnet at ferdighetene vokser, og at hindringer ikke alltid er en grunn til å gi opp.

De første skrittene mot selvstendighet

Rundt ettårsalderen blir barnet mer bevegelig og begynner gradvis å bevege seg bort fra den det føler seg tryggest hos. Først går det bare noen få skritt unna, før det utforsker et stadig større område. Under disse små oppdagelsesferdene snur barnet seg ofte, søker foreldrenes blikk eller kommer tilbake. Selvstendigheten vokser nettopp ut av følelsen av å ha et trygt sted å vende tilbake til.

Etter hvert som barnet modnes, blir det gradvis i stand til å bevare følelsen av tilknytning til forelderen også når de er fra hverandre. I denne perioden knytter noen barn seg særlig sterkt til en bestemt gjenstand: et kosedyr, et lite teppe, en tøybit eller en smokk. Dette kalles et overgangsobjekt. Gjenstanden kan gi trøst ved innsovning, atskillelse eller i andre øyeblikk der barnet trenger ekstra trygghet. Den kjente lukten, følelsen eller tilstedeværelsen av en favorittleke gjør det lettere å tilpasse seg at forelderen er borte en stund.

Hvordan barn lærer hvor grensene går

Å vokse opp innebærer stadig utforskning. Barnet vil finne ut hva det kan gjøre, hvor langt det får gå, hvordan ting fungerer, og hvordan andre vil reagere på handlingene det gjør. Samtidig prøver det ut grensene for egen atferd. Temperament, medfødt nysgjerrighet og utviklingsnivå påvirker hvordan og hvor intenst barnet utforsker.

Foreldrene har også stor innflytelse. Gjennom oppdragelsen viser de hva som er akseptabelt, hvordan man tar hensyn til andres behov, og når barnet kan bestemme selv. Måten grensene settes på, henger ofte sammen med foreldrenes egne erfaringer og oppvekst.

Noen familier har en svært fri oppdragelse, med få regler og begrensninger. Dette kan skape vanskeligheter hvis barnet aldri lærer at andre også har behov, rettigheter og personlige grenser. Et barn som er vant til å få alle ønsker oppfylt med én gang, kan forvente det samme utenfor familien. Blant jevnaldrende, i barnehagen eller i andre miljøer kan det bli vanskelig å forstå hvorfor det ikke alltid får bestemme alt. Uten muligheter til å lære selvkontroll og hensyn til andre vil det bli vanskeligere å tilpasse atferden til ulike sosiale situasjoner.

Å bestemme selv og lære av naturlige konsekvenser

På samme måte som barnet må bli kjent med grenser, trenger det muligheter til å ta avgjørelser som passer til alderen. Hver slik anledning bidrar til selvstendighet og forståelse for konsekvensene av egne handlinger.

Det opprinnelige kapitlet bruker måltider som eksempel. Barnet bør få uttrykke at det ikke ønsker å spise, uten at hvert måltid blir en maktkamp mellom forelder og barn. Hvis barnet avviser maten som tilbys, kan forelderen rolig avslutte måltidet og tilby mat ved neste passende tidspunkt, med hensyn til barnets alder, helsetilstand og faktiske ernæringsbehov. Målet er ikke å straffe barnet med sult, men å unngå tvang og utvikle et sunnere forhold til mat og måltider.

Det samme prinsippet kan brukes i lek. Hvis barnet sint nekter å leke sammen, trenger ikke forelderen å insistere eller fortsette å overtale det i det uendelige. Forelderen kan respektere barnets valg der og da og gi det rom til selv å bestemme når det vil ha kontakt igjen. Slik oppdager barnet gradvis at egne valg betyr noe, men også at det ikke alltid kan styre andres atferd.

Her ser vi to svært ulike tilnærminger til oppdragelse. I den ene tilpasser forelderen stadig omgivelsene til barnets ønsker og fjerner nesten alle hindringer og ubehag. I den andre hjelper forelderen gradvis barnet å lære å fungere i en verden som ikke alltid er tilpasset behovene det har i øyeblikket. Hvis barnet aldri møter skuffelser og begrensninger, kan det senere bli vanskeligere å håndtere situasjoner som ikke lar seg endre.

Foreldrenes oppgave er derfor ikke å fjerne alle vanskeligheter fra barnets liv, men å gi trygghet og støtte mens barnet utvikler evnen til å håndtere dem.

Selvfølelse bygges gjennom hverdagserfaringer

Bildet barnet utvikler av seg selv, formes i stor grad gjennom forholdet til de nærmeste. Allerede som spedbarn følger det nøye med på foreldrenes ansiktsuttrykk, tonefall, gester og måten voksne snakker til det på. Gjennom disse reaksjonene lærer barnet gradvis hvordan andre oppfatter det.

Når forelderen legger merke til innsatsen, oppmuntrer barnet eller viser glede over noe det har fått til, bekrefter det at barnet er i stand til å mestre og er verdt oppmerksomhet. Det er særlig nyttig å la barnet utføre oppgaver selv når det er modent for dem. Et barn som får prøve noe og lykkes, utvikler en følelse av egen mestring.

Stadig nedvurdering, latterliggjøring og sammenligning med andre barn kan derimot svekke selvtilliten. Å kalle barnet dumt, udugelig eller dårligere enn en bror, søster eller jevnaldrende kan sette dype følelsesmessige spor. Slike ord er ikke harmløse bare fordi de ikke innebærer fysisk straff.

Forelderen må derfor skille mellom barnets verdi og handlingen som skal korrigeres. Det går an å si tydelig at en bestemt atferd ikke er akseptabel, uten å formidle at barnet selv er dårlig eller mindre verdt. Barnet trenger å lære at feil er en del av det å vokse opp, og at foreldrenes kjærlighet ikke tar slutt på grunn av én feil handling.

Legg merke til det barnet gjør bra

Foreldre reagerer ofte raskere på uønsket atferd enn på det barnet gjør bra i hverdagen. Rampestreker, ulydighet eller krangling får nesten straks oppmerksomhet, mens innsats, tålmodighet og samarbeid noen ganger går ubemerket hen. Det er verdt å tenke over hvor mange ganger i løpet av dagen barnet hører kritikk, og hvor ofte det får anerkjennelse for noe det har gjort riktig. Stadig negative tilbakemeldinger ville vært vanskelig også for en voksen, selv om de kom fra noen som ville en vel.

I stedet for å rette oppmerksomheten nesten bare mot feil, er det nyttig å legge bevisst merke til gode handlinger. Forelderen kan for eksempel se at barnet har redd opp sengen selv, ventet tålmodig på tur i en lek eller hjulpet et annet barn. Å anerkjenne og sette tydelige ord på slike handlinger hjelper barnet å forstå hva det gjorde bra. Ros er særlig verdifull når den er oppriktig, konkret og knyttet til faktisk innsats eller atferd.

Belønninger trenger ikke å være materielle. En klem, et smil, et oppmuntrende ord eller felles glede over noe barnet har fått til, betyr ofte langt mer enn en gave. Slik lærer barnet å forbinde egen innsats og samarbeid med glede og tilfredshet, ikke bare med å unngå straff.

Regler er nødvendige, men de må være tydelige

Alle familier trenger noen regler for livet sammen. Hensikten er ikke kontroll for kontrollens skyld, men å hjelpe barnet å utvikle selvdisiplin, forstå konsekvenser og respektere andre. Barn vil av og til teste grensene, selv når de kjenner dem godt. Det er en del av utviklingen og betyr ikke nødvendigvis at foreldrene gjør noe galt.

Reglene bør være forståelige, tilpasset alderen og tydelige nok til at barnet vet hva som forventes. Familien kan for eksempel avtale at TV-en er av under måltidene, at det ikke er lov å slå eller si krenkende ting til andre, eller at leken avsluttes til et bestemt tidspunkt.

Det er like viktig at barnet vet hva som skjer hvis det bryter en regel. I noen situasjoner holder det med en påminnelse eller advarsel. I andre kan det være nødvendig å begrense en aktivitet midlertidig, avslutte en lek eller ta bort et gode, som å se en tegnefilm. Slike konsekvenser bør være rimelige, henge sammen med atferden og gjennomføres uten ydmykelse eller skremsler.

Det viktigste er å være konsekvent. Hvis samme atferd blir helt oversett den ene dagen og møtt med en skarp reaksjon den neste, blir det vanskelig for barnet å forstå grensene. En konsekvent tilnærming gjør det mulig å forutse foreldrenes reaksjoner og gradvis utvikle kontroll over egen atferd.

Tid sammen har en særlig betydning

Dagens familieliv er ofte fullt av plikter som gjør det vanskelig for foreldre og barn å finne nok tid sammen. Jobb, husarbeid og en travel hverdag kan føre til at familien sjelden samles, selv til et vanlig måltid. Likevel er det ofte nettopp disse hverdagsøyeblikkene som betyr svært mye for barnet. Noen ganger er det nok å stå opp ti minutter tidligere for å spise frokost sammen, eller å la oppvasken vente og gå en liten tur etter middagen.

Et barn som får for lite oppmerksomhet, kan begynne å bruke uønsket atferd for å få den. Hvis forelderen nesten bare legger merke til barnet når det lager problemer, kan denne oppmerksomheten utilsiktet bidra til å opprettholde atferden.

Derfor er det nyttig å sette av tid som bare er til å være sammen. Noen familier velger én dag i uken til en spesiell aktivitet med mor eller far. Barnet kan være med på å bestemme hva de skal gjøre. Det viktige er at barnet vet at denne tiden tilhører barnet og forelderen. Nærheten holdes også ved like gjennom små tegn på omtanke: en lapp til barnet, en favorittleke lagt frem til det kommer hjem, eller et enkelt ritual de har sammen.

Etter hvert som barn vokser opp, søker de nærhet til foreldrene på andre måter. Ungdommer virker ofte mindre interessert i tid med familien enn små barn. Likevel trenger de at foreldrene er tilgjengelige når de vil snakke eller dele noe. Å gå på konsert sammen, spille brettspill eller delta i andre aktiviteter kan bidra til å holde kommunikasjonen i gang og gi foreldrene mulighet til å bli bedre kjent med barnets interesser og venner.

Foreldre som er i jobb, trenger ikke å tro at et godt forhold bare er mulig med mye fritid. Å lage popcorn sammen, spille kort, gå en liten tur eller kikke i butikkvinduer kan bli gode familieminner. Ofte er det ikke hvor spesiell aktiviteten er som avgjør, men hvor til stede forelder og barn er for hverandre mens de holder på.

Barn lærer mer av det foreldrene gjør enn av det de sier

Små barn lærer i stor grad gjennom å se og etterligne. Jo yngre de er, desto mer støtter de seg på det de ser rundt seg, særlig foreldrenes atferd. Måten voksne snakker, viser sinne, løser uenigheter og behandler andre mennesker på, blir derfor en viktig del av barnets oppdragelse.

En forelder som ofte roper når følelsene tar overhånd, kan vanskelig forvente at barnet av seg selv lærer en annen måte å uttrykke sinne på. Forskning har vist en sammenheng mellom det å bli utsatt for aggressive atferdsmønstre i familien og utvikling av aggressivitet hos barn.

Det er derfor ikke nok å si at barnet skal være høflig, tålmodig, vennlig eller ærlig. Barnet må få se disse verdiene i de voksnes hverdagshandlinger. Respekt vises i måten man snakker sammen på, vennlighet i hvordan man behandler andre, og ærlighet i samsvaret mellom ord og handling.

Barnet lærer uselviskhet når det ser at forelderen hjelper andre uten å forvente en belønning. Det lærer takknemlighet når voksne takker oppriktig. Det lærer å verdsette forskjeller når andre mennesker ikke blir nedvurdert hjemme på grunn av egenskaper, valg eller bakgrunn. Det samme gjelder toleranse, vennlig atferd og evnen til å møte andre med forståelse.

Foreldrene trenger ikke å være perfekte forbilder for å være gode forbilder. Det er langt viktigere at de voksnes handlinger samsvarer med verdiene de ønsker å gi videre til barnet. En av de enkleste måtene å vurdere en egen handling på er å spørre seg om man ville ønsket at barnet en dag behandlet andre på samme måte.

Avslutning

Grunnlaget for en god oppdragelse legges lenge før barnet kan forstå regler og forklaringer. Det vokser frem gjennom det daglige samspillet, der barnet gradvis oppdager at behovene er viktige, at følelsene betyr noe, og at det finnes mennesker å stole på. Etter hvert som barnet vokser, kommer nye utviklingsbehov til sammen med denne tryggheten: å utforske, bli selvstendig, ta avgjørelser, akseptere begrensninger og forstå andre.

Foreldrerollen endrer seg derfor hele tiden. I begynnelsen er det viktigste å oppfatte og dekke behovene til den hjelpeløse nyfødte. Senere blir det stadig viktigere å la barnet utvikle egne evner, lære av erfaring og gradvis ta ansvar. Kjærlighet og grenser er ikke motsetninger i oppdragelsen. Når barnet møtes med begge deler på en forståelsesfull og konsekvent måte, skaper de sammen et miljø der barnet kan utvikle selvtillit og trygghet.

Foreldre kan ikke fjerne alle fremtidige vanskeligheter fra barnets liv eller på forhånd sikre utfallet av alle valgene det vil ta. Men de kan gi barnet noe av varig verdi: erfaringen av å være elsket, evnen til å forstå seg selv og andre og tillit til egne evner. Nettopp disse tidlige erfaringene legger gradvis grunnlaget for barnets fremtidige liv.